Et fint eksempel fra Lenovo sine nettsider:

Animasjonene fortsetter å legge seg i kø i det uendelige, fordi Javascript-utvikleren har glemt å nullstille køen for hver gang brukeren fører musen over en ny fane!

Samme problem ser man et eksempel på hos NRK, og deres nye flotte responsive nett-tv (i mobilvisning/smalt vindu):

Trykker man et par ganger på rad på knappen for å åpne menyen, legger animasjonene seg i kø og vil fortsette helt til køen er tom. Dette fungerer heldigvis ikke på samme måte på f.eks. en iPhone, som virker å håndtere dette automatisk ved at knappen ikke fungerer mens en animasjon pågår.

Sistnevnte er en måte å kode løsningen for å forhindre dette, en annen måte er å bare slenge inn en .stop() foran animasjonen man skal bruke. Her er den opprinnelige koden til nrk.no for denne funksjonen:

$(".local-menu-link").on("click",function(){
	$(".local-menu").slideToggle()
});

Her er fiksen:

$(".local-menu-link").on("click",function(){
	$(".local-menu").stop().slideToggle()
});

Vips, så stanser man animasjonskøen fra å balle på seg, og den gjør seg ferdig kun med animasjonen til siste klikk.

Prosjektledelse og prosessledelse

Det er veldig store forskjeller på hva ulike folk, bransjer og arbeidsgivere legger i det å være prosjektleder. Jeg pleier å skille på det å være en prosessleder og det å være en prosjektleder.

En prosessleder for meg er en person som sørger for at det opprettes tidsplaner med avsatte planlagte datoer (milepæler) når ting skal være ferdig. Og en prosessleders jobb er å påse at disse datoene blir holdt, eller sørge for at de blir flyttet og ettertrykkelig informert om  i forhold til alle de merksnodigste ting man opplever når man leder et prosjekt. Ofte følger det med krav om stort forbruk av blekk og fjerpenn. Og PowerPoint. Eller MS Project.

Det er en jobb som passer godt for parkeringsvakter, dørvakter, tyttebærpoliti, revisorer eller de menneskene som selvvalgt lever med strenge rutiner for folder og brettekanter. Med andre ord folk som liker å kontollere eller har særs høy detaljgrad i alt de foretar seg. Slike mennesker behøves. Men denne artikkelen er til dere som ikke er slik, men fremdeles liker å løse ting. Og antagelig har et i overkant utviklet konkurranseinstinkt.

Gode basis-egenskaper for prosjektledere

1. Evnen til å forstå og tenke fort.

God korttidshukommelse er forøvrig også bra. Langtidshukommelse heter dokumentasjon og prosjektplan. Stort sett alle på teamet vil på et eller annet tidspunkt komme til deg, fordi du forhåpentligvis har helhetsbildet, med pinlig detaljspesifikke spørsmål, gjerne i midten av en lang tankerekke de er inne i. Din jobb er å raskt finne ut hva pokker personen egentlig lurer på, for oftere enn ikke er spørsmålet i seg selv ikke dét de faktisk funderer på. Deretter stille en to, tre kritiske spørsmål før du kommer med en konklusjon eller avklaring av noe slag.

Det vil jeg si er helt klart det viktigste du gjør. Å svare. Avklare. Sjansen for at det finnes en løsning som er umåtelig mye bedre enn en annen er liten, for da ville personen foran deg typisk ha kommet frem til det på egenhånd allerede. Tenk raskt igjennom fordeler og ulemper med mulige løsninger, og bestem deg for en av dem. Du tar kanskje feil i ny og ne, men titt og ofte er løsningen din god nok. Så bare det at du faktisk tar avgjørelsen driver prosjektet videre. En fin tommelfingerregel er;

Om du ikke klarer å finne en god løsning innen 2 minutter fra du forstår problemstillingen, kall inn til et diskusjonsmøte.

2. Selvinnsikt og tillit

Prosjektdeltagere som er satt til å løse ulike utfordringer er antakelig bedre enn deg til å løse de. Ellers burde du gjort det. Jeg er fantastisk takknemlig for at de prosjektdeltagerene jeg jobber med er flinkere enn meg. Det betyr også at de antagelig, og forhåpentligvis, kommer frem til bedre løsninger enn meg også. Stol på at de gjør det. Still kritiske spørsmål. Løs opp i deres små hang-ups når de er usikre, og sørg for at de får brukt kreativiteten og evnene sine. Tro at de er flinkere enn deg, og hjelp dem å være det. Og la dem få vite at de er det. For de vet det allerede, men de vet ikke at du vet.

3. Organisering og sjonglering.

For at utfordringer så raskt, effektivt og bra som mulig skal kunne løses, trengs det at du sørger for at rett person gjør rett ting til rett tid. Noen ganger har du dedikerte ressurser, stort sett alltid vil det være rift om de beste ressursene. Lær deg å organisere team og forvent at ingenting blir som du planla. Enhver plan du legger vil bryte sammen i større eller mindre grad på ett eller annet tidspunkt, sansynligvis når du helst vil at det ikke skal skje. Legg en ny plan hver gang dette skjer. I stor grad betyr det; lag konstant en ny plan. Og vit at den ikke kommer til å følges til punkt å prikke.

Er du avhengig av at ting blir som du planlegger; ikke bli prosjektleder.

4. Ta til deg ny lærdom på alle områder uten å måtte bli ekspert

En av de beste delene ved prosjektledelse er at du lærer noe nytt hele tiden. Konstant. Folk kan så mye at det er helt fantastisk. Jobben din er ikke å kunne alt, men å grunnleggende forstå alt.

Dersom du har en base som gjør at du kan snakke prosjektdeltagerenes språk, vil effektiviteten og dine avklaringer være gull verdt for dem. En prosjektleder som vet hvordan ressursene jobber, tenker og føler, har ekstremt mye enklere for å gi kvalitative svar som andre stiller seg bak.

Det finnes noen mennesker som ikke godtar ditt svar og vil fortelle deg hvorfor de ikke er enige, for så å komme med en bedre løsning. Elsk disse ressursene. De sørger for at du tar færre gale avgjørelser, og at løsningene blir bedre. Din jobb er å hjelpe dem til å finne best mulig løsning, ikke tvinge dem til å velge din. Om de velger din eller hakker din i hjel før et nytt forslag er på bordet betyr ingenting. Ikke vær hårsår. Husk at de skal være flinkere enn deg.

5. Vit at du kommer til å gjøre feil

Grunnen til at dine planer ikke blir realisert, er stort sett alltid at prosjektdeltagerene gjør feil, eller at planen var feil i utgangspunktet. Din jobb er å hjelpe til med å rette det opp igjen, og å lage en ny plan. Andre gjør feil hele tiden. Ikke forvent at du ikke skal gjøre det.

Du vil gjøre feil. Jo flere feil du gjør, jo større er sjansen for at du lærer noe nyttig og at du ikke vil gjøre samme feil igjen. Følg samme oppskrift uavhengig av hvem som gjør feil. Rett opp feilen, og lag en ny plan.

6. Effektiv planlegging, oversikt, kontroll og stålkontroll

Siden du er nødt til å legge planer om og om og om igjen, er hvor mye tid du bruker på planleggingen essensiell. Ikke bruk mer tid enn du må. Finn balansen mellom oversikt, kontroll og stålkontroll. Du trenger ikke stålkontroll på alt. Du trenger stålkontroll på det som skal skje snart. Det som skal skje på et seinere tidspunkt kan du fint bare ha kontroll over. Ikke kast bort tid på i planlegge noe som kanskje ikke blir sånn likevel. Ingenting blir slik du planla. Bruk så lite tid du kan på å planlegge det du må. Det er ikke latskap, det er sunn fornuft.

Ha alltid kontroll. Uten kontroll kan du ikke planlegge. Forstå at ressursene dine derimot er avhengig av stålkontroll, det holder ikke å gi dem kontroll. Det frustrerer folk som skal utføre oppgavene du planlegger når de ikke kan forholde seg til absolutter. Gi dem absolutter. Hold tilbake det som ikke er absolutt. Men gi dem oversikt, ellers vil de ikke kunne ta de rette, langsiktige avgjørelsene bedre enn deg.

7. Kommunikasjon og ære

Du må kunne snakke med mennesker. Du må ville forstå hvordan andre fungerer for å kunne hjelpe de best mulig. Alle mennesker fungerer forskjellig, men relativt raskt finner man trekk som gjentar seg ved ulike mennesketyper. Finn båser og putt folk i dem. Snakk med dem slik de behøver å bli snakket til. Vit at siden alle reagerer forskjellig, og du ønsker å få best mulig resultater, må du gjøre ting slik de setter mest pris på.

Ikke spar på ros når folk er flinke, hjelp når dem ikke er det. Ikke finn syndebukker. Ikke trekk deg selv frem. Du gjør ingenting. Du fasiliterer. Uten andre er du verdiløs. Med gode folk rundt deg vil du se bra ut. Sørg for at hver og en får ut sitt potensiale, legg til rette for at de kan det. Ris når folk ikke tenker, ros når de gjør det. Dere står og faller sammen. La alle forstå det. Skap samhold, engasjement og stolthet.

Men det beste av alt…

Som prosjektleder, ikke så mye som prosessleder, vil du jobbe tett med mennesker. Uavhengig av om du jobber med prosjekter på en oljeplattform, innenfor utvikling av programvare eller bygg og anlegg, så vil det når alt kommer til alt være mennesker du jobber med. Prosjektene kan og vil være mer eller mindre interessante. Kunder og deres behov vil være mer eller mindre redelige. Løsningene vil være mer eller mindre bra. Tid til deadline er for kort. Inntjeningen skal på slutten av dagen være god. Uansett hvilket felt du jobber innen så vil det tekniske, altså faget, etterhvert bli repeterende. Det eneste man kan være sikker på er at folk ikke er det.

Det å se andre blomstre, mestre, vokse og lære, er blant de mest givende følelsene man kan ha. Jeg ser på stolthet på det andre får til rundt meg. Og jeg håper jeg var til hjelp underveis.

Ikke forvent at prosjektdeltagerene dine har noen av de egenskapene jeg har nevnt. Har de det, så pris deg lykkelig. De er spesialister, ikke generalister som deg. De har ikke behov for å forstå hvordan du tenker og hva du trenger for å gjøre din jobb. De skal forstå jobben sin, ikke din. Ellers ville de nemlig vært prosjektledere, ikke prosjektdeltagere.

]]> http://www.okblogg.no/losningsorientering-er-undervurdert/feed/ 0 http://www.okblogg.no/hvem-er-okb/ http://www.okblogg.no/hvem-er-okb/#comments Fri, 25 May 2012 13:10:29 +0000 Randi BB Govertsen http://www.okblogg.no/?p=304 På OKB sine nettsider er det ikke lett å se hvem vi er. Hvordan vi skal presentere oss selv er ikke lett.

«Randi BB Govertsen, prosjektleder» under et kleint bilde iført pentøy føles ikke beskrivende nok for hvem jeg er. Hvorfor er det ikke det? Er det fordi man ikke vil settes i bås? Eller er det fordi man rett og slett er mer enn dette?

Når man møter nye mennesker spør man som oftest som spørsmål nummer to (hvor spørsmål nr. 1 er det særdeles beskrivende «Hva heter du?») «Hva driver du med?».  Med spørsmålet ønsker man å vise interesse for den andre personen. Men hvor mye mer vet man egentlig om en person når man får svaret: «Jeg er prosjektleder»?  Ikke stort.  Så hvorfor spør man alltid om dette? Mulig fordi det er lite komplisert og relativt upersonlig, og derfor noe man enkelt kan besvare.

Man kunne kanskje ikke stilt spørsmål som «Hva synes du er viktig her i livet?», «Hva er det morsomste du vet?» eller «Hvordan endte du opp nettopp her, akkurat nå?» som spørsmål nr. 2, da hadde man jo skremt bort vedkommende. Eller hadde man det? Kanskje det er nettopp det man skal gjøre? Stille spørsmål ved spørsmålene man stiller?

Hva er man ute etter? Hvorfor interesserer man seg for å snakke med dette mennesket? Hva lurer man faktisk på? Hvordan finner man ut om dette er et menneske man ønsker å ha videre kontakt med?

Det er nettopp det som er så vanskelig (ja, her burde man si «utfordrende», men let’s face it: det er faktisk vanskelig!) med en eventuell  presentasjon av de ansatte på  nettsidene våre. Som personalansvarlig (ja, jeg burde ha svart «Jeg er prosjektleder og personalansvarlig» på spørsmål nr. 2) hos OKB finner jeg ikke noe som er beskrivende nok.

Jeg vet at de som jobber her er mer enn «Utvikler» eller «Selger», men jeg vet ikke hvordan man korter ned…

«en fantastisk nydelig og morsom person med masse nyskapende tanker og ideer. Han er brilliant i jobben sin, selv om CV-en hans med et kjapt overblikk kanskje ikke gir deg noe info om dette.  Han har tonnevis av omsorg for folkene som er så heldige å være i nærheten av han. Dessuten har han det kjempegøy på fritiden også, og bor i en hjemmekoselig leilighet med en kjempesøt dame og en artig liten hund. Og vet du, han badet i går! Seriøst, det var kjempekaldt, men han klarte ikke å la være.  Når han forteller en vits så er det akkurat som om verden stopper et sekund og alle lytter i sitrende entusiasme og venter på den tørre punchlinen.»

… ned til en setning.

Det er ikke plass til en reell beskrivelse av alle som jobber her. Jeg klarer ikke å forfatte en rettmessig beskrivelse av mine medarbeidere ved bruk av en setning!

Derfor er «Om OKB» foreløpig kun en tekst med kalde fakta om bedriften. Men det er fint at du vet at OKB er mer enn dette. OKB er alle de ansatte. Alle de morsomme, lekne, dyktige og sprudlende menneskene. Menneskene som gjør at på de morgenene som er ekstra røffe og kjipe tar det likevel maks fem minutter å hente fram et stort, ekte smil etter at man har kommet seg inn døra i Wergelandsveien 1.

Et annet bidrag til at vi har det gøy på jobb er — at vi kan ha det gøy på jobb. Vi har en løs og ledig tone, ingen dresskode og bryr oss mer om hva de ansatte leverer enn når det blir levert. Derfor er det fritt frem for å utføre avkoblende aktiviteter i arbeidstiden som f.eks. helt vanlig trening, noe man kan få gjort på trimrommet vi har til fri benyttelse hele døgnet i kjelleren av våre lokaler i Wergelandsveien 1.

Trimrommet i Wergelandsveien 1

I trimrommet har vi apparater for alle kjente (og for de fleste av oss; ukjente) muskelgrupper, vi har løsvekter, ribbevegger og til og med noe så eksotisk som bokse-utstyr.

Noen saftige fulltreffere fra Stephan og Espen

Sist, men ikke minst, benyttes trimrommet til den overlegent mest populære aktiviteten av dem alle: ping-pong, på norsk bedre kjent som bordtennis. Bordtennis spilles uten unntak hver eneste dag av flere av OKBs ansatte og det telles nøye på hvem som har lov til å hovere og hvem som skamfullt må gå krumrygget gjennom lokalet ved returen fra en kamp som tilsynelatende har vært med livet som innsats.

Espen med sin livsfarlige "Double Twist" — skruball og avledende knyttneve. Stephan er klar i sin ikoniske "Iron Stand".

Trimrommet er ellers utrustet med nyoppussede dusjer og garderober med låsbare skap.

Vi tar en tur rundt Internett med IE6 – hvordan ser ting ut etter de fleste har vraket å støtte den?

Det skulle vel nesten vært vanskelig for hjemmesiden til Google å ikke se grei ut, selv i dinosaur-nettlesere.

Kodebasen til VG har vel kanskje ikke endret seg stort på en del år, så dette gikk jo fint!

Slik ser Dagbladet.no ut når en åpner den i IE6 idag. Brukeren bør her skjønne at det er noe galt – med nettleseren sin!

NRK.no mener du ikke må komme her og komme her med noe utdatert nettleser. Bra!

Finn.no og 2001 kommer greit overens.

NAV.no, innenfor det offentlige så alt være på stell, selv om noen henger igjen i 2001.

Over på teknologi-nettstedet Hardware.no var det bare litt trøbbel.

Hos YouTube får IE6-brukere en streng beskjed om å skjerpe seg. Men hva hvis de ikke gjør det? Straffen:

Hva med en nettside som er omtrent like gammel som IE6? Arngren.net er solid her:

Finner vi noen fler som tar et oppgjør med brukeren fra 2001?

Stans! Hvem husker ikke anti-IE6-kampanjen som herjet en stund siden? Good times.

Ruter har jo gjort noen løft på nettsidene sine i det siste og slått seg sammen med Trafikanten. Det syns.

Microsoft har jo ikke helt forlatt IE6.

Hos Twitter får du like godt mobilversjonen av nettstedet med IE6 – med en liten advarsel.

Vi lanserte nye sider for Lebara ganske nylig – IE6 har blitt etterlatt på stasjonen. Her er det fullt med HTML5 og CSS3, toget kjører full fart mot fremtiden.

Microsoft gjør det ganske tydelig på demonettstedet til IE9 at verden går fremover. Snart kommer IE10.

IE7 nærmer seg 1 % markedsandel i Norge – faster please.

Har du tips om noen nettsider som ser helt sirkus ut i IE6? Legg igjen en kommentar så kan vi kanskje legge til flere bilder i kolleksjonen «IE6 i 2012».

Først og fremst har George satt opp denne bloggen som et resultat av et par OKDays. Karsten og undertegnede har laget NHtmlUnit — en .NET-port av HtmlUnit som er en programmerbar og såkalt “headless” (det vil si uten et grafisk grensesnitt) nettleser man f.eks. kan automatisere testing av nettsider med. Rikard har fiklet og fomlet seg frem til hvordan vi kan drifte Umbraco i et lastbalansert driftsmiljø og Jon Anders har skrevet og forsket på hvordan vi kan automatisere vår publiseringsrutine til det samme lastbalanserte driftsmiljøet.

En av våre mange scrum-tavler

Jesper har testet diverse JavaScript-rammeverk for automatisk testing og har falt ned på Buster.JS som det foreløpig beste alternativet. Karsten har brukt web sockets og Knockout for å lage en virtuell Kanban-tavle og Gudrun har gjort research på hvordan vi kan benytte oss av Google Calendar for automatisering av vaktliste-systemet vårt. Stephan har laget en ASP.NET MVC-basert applikasjon for uthentig av rapporter fra (det fantastiske) timeregistreringsverktøyet vårt, Harvest og Jon Anders har kommet ganske langt på sin prototype av task-tracking i scrum ved hjelp av RFID. Sistnevnte er et utrolig kult prosjekt jeg håper vi kan skrive mer om i fremtiden.

Uenigheter om kodestandard ender ofte i håndgemeng

Dette er bare et lite knippe av hva vi har gjennomført og som fagansvarlig systemarkitekt i OKB må jeg si jeg er stolt over hvor kreative og flinke utviklere vi har i OKB. Ikke bare har prosjektene gitt hver utvikler økt kompetanse på grunn av bruk av ukjent og ny teknologi, men mange av prosjektene har blitt til verktøy og applikasjoner vi (og andre) benytter oss av daglig. Noe som har vært gøy å observere er at over halvparten av prosjektene er relatert til å gjøre hverdagen enklere for alle ansatte i OKB og ikke bare leketøy med eksklusiv egeninteresse for utviklerne.

En annen fordel med at alle utviklere gjennomfører sin “Google Time” på samme dag er at det fører til en leken og god stemning på jobben, det blir enklere å samarbeide om prosjekter og vi føler et større fellesskap og delt arbeidsglede enn om vi skulle gjennomført dagene uavhengig av hverandre og på egenhånd. Slik beskrives OKDay i vår interne artikkel:

Formålet med OKDay er å gi ansatte i OKB et pusterom og mulighet for kreativ utfoldelse én dag i måneden. Hensikten er ikke at OKB skal ha en direkte gevinst av det som blir utført denne dagen, men at den ansatte får utløp for kreativitet, hevet kompetansen sin og kanskje utviklet verktøy eller prosedyrer som kan hjelpe til i hverdagen.

Meningen er at utvikleren selv ønsker å gjøre noe og er inspirert og motivert til å løse en oppgave som er definert og som på direkte eller indirekte måte gagner OKB (på lang eller kort sikt), men mest av alt den ansatte selv.

Etter gjennomført OKDay skal prosjektene presenteres for alle ansatte. Dette gjøres først og fremst ved en egen lunsj (uoppfinnsomt nok kalt OKLunch) som arrangeres førstkommende tirsdag etter OKDay, men nå som vi har OKBlogg er dette også et naturlig sted å fortelle om hva vi har gjort. Derfor vil vi forsøke å publisere en eller flere artikler om hva vi har gjort hver gang vi gjennomfører OKDay i tiden fremover.

Irritert på meg selv for å ha gått glipp av dette viktige møtet søkte jeg etter svar. Det var uansett min feil at jeg ikke dobbeltsjekket men det er ikke lik meg å føre ting opp feil i kalenderen. Mens jeg stirret inn i skjermen på min relativt nye Galaxy Nexus-mobil kom en åpenbaring: det er selvfølgelig den rare tidsvelgeren i Android 4.0!

Det har tatt litt tid å bli vant med den nyeste Android-versjonen, spesielt siden jeg hadde en HTC-mobil før og de har et eget grensesnitt utenpå Android. En av tingene som jeg har måttet venne meg til er den nye tidsvelgeren, den oppfører seg nemlig helt annerledes enn andre mobiloperativsystem jeg er kjent med, bl.a. iOS.

Jeg gikk gjennom hendelsesforløpet på nytt, og starter med å lage ny kalenderoppføring og velge tidspunktet, kl. 18.00 som det skulle være.

Først stiller jeg inn riktig time:

Så er det minuttene som skal justeres. Nesten som Joker i Lotto, må jeg velge enten opp eller ned for å komme til 00. Jeg blar oppover med fingeren, slik jeg pleier å gjøre når jeg skal skrolle i nettleseren eller Twitter-app’en – og slik jeg har alltid pleid å gjøre når jeg skal velge minuttene.

Da nærmer jeg meg snart 18.00:

Hvis jeg beveger minuttene en til nedover, skal jeg få 18.00 – som alltid var tilfellet på gamle Android-mobilen min, også på iPhone. Men neida!

Her er det en Android-utvikler som har tenkt at de skal være lure, at man ruller opp til neste time dersom man ruller minuttene denne veien. Hvis man ikke følger nøye med og er vant til at timene justeres uavhengig av minuttene, så ender man opp med feil klokkeslett når man i hui og hast trykker “Set”-knappen.

Utvikleren vil si at dette er en bedre måte å løse det på, at brukeren må tilpasse seg virkemåten. Brukeren må da skjønne at minuttene påvirker timene og at jeg i dette tilfellet burde gått opp isteden for ned for å komme frem til 18.00, vil de si. Men jeg gjorde jo ikke det – jeg var vant til hvordan det var før!

En viktig ting å huske på når man driver med brukergrensesnitt er at brukeren vanligvis kommer med erfaringer fra tidligere systemer og ikke et nullstilt forhold til grensesnittet. Hadde dette vært den første touch-mobilen ville man ikke etablert en vane for hvordan man bruker denne type kontroll enda, og ville da lært å bruke den på denne måten.

Digital analog

Greit, så tidsvelgeren til Android 4.0 fungerer annerledes enn tidligere versjoner av Android (iallfall HTC Sense-varianten) og andre mobiler, hva så? Man kan si det er smak og behag, men denne “smarte” måten å løse det på virker mot sin hensikt for brukeren. Den fungerer som et analogt ur man sveiver viseren rundt på.

Brukeren ser to felt, et for time og et for minutt, og tenker da automatisk:

1. Stille time dersom standardverdien ikke er riktig
2. Stille minutt dersom standardverdien ikke er riktig

Når brukeren først har bestemt seg for timen, så burde ikke denne påvirkes ytterligere – den er satt, ferdig. Hvis jeg mente 19.00, hadde jeg jo satt timen til 19 og så satt minuttene til 00. Hvis jeg hopper over steg 1 er det enten fordi timen er riktig stilt inn, eller jeg av en eller annen grunn ville begynne med minuttene først.

Dersom jeg vil snu om på rekkefølgen her, så vil den automatiske vippingen på timene kun hjelpe meg dersom timen jeg vil ha er enten en opp eller ned fra der den allerede er. Hvor ofte vil det skje at klokkeslettet jeg setter opp på en dag i fremtiden vil ha samme time som nåværende time, som vanligvis er standardverdien?

Denne virkemåten hadde kanskje gitt mer mening dersom det var dagens dato jeg holdt på med, at jeg skulle sette opp et møte senere samme dag. Selv om dette skulle være tilfellet kan ikke dette bestemme virkemåten for alle andre sammenhenger når det ikke gir mening ellers.

Android-utviklerne bak denne komponenten har åpenbart tenkt at de skal hjelpe brukeren, men har endt opp med å bistå meg i å gå glipp av et viktig møte.

OKBs første bleieslott! Gratulerer Espen, vi håper slottet kommer godt med…

På den andre siden finner vi personvernsforkjempere og spesielt journalister som er opptatt av at folk må kunne uttale seg anonymt for å få frem viktige ting uten at de skal sette seg selv i fare. Man har en viss forventning om å kunne opptre anonymt på nett, at det er en garanti for fritt og demokratisk bruk. Google befinner seg i en kamp mot denne siden av debatten, i kjølvannet av deres relativt nye Google+-tjeneste som krever at man identifiserer seg med ekte navn.

Denne debatten har hatt betydning for hvordan norske nettaviser har utviklet og endret på sine kommentarsystem de siste årene. VG har endelig åpnet for kommentarer og har alt rukket å bytte fra Disqus til Facebook Comments. (Vi skal vurdere disse to kommentarsystemene mot hverandre i et senere innlegg.)

Dagbladet har byttet fra sitt eget kommentarsystem som hadde innebygget betalingsmodell og mobilverifisering, til å gå over til Disqus; en rekke andre norske nettportaler benytter også Disqus. Avveiningen mellom anonymitet og troverdighet var et av temaene Dagbladet måtte vurdere, der de har altså landet på muligheten for anonymitet fremfor (mobil)verifisering.

Et par uker siden publiserte Disqus resultatene fra å ha sjekket litt i sin enorme database av 60+ millioner brukere og nesten en halv milliard kommentarer. Deres konklusjon? De viktigste bidragsyterne i nettdebatten er de som benytter seg av et pseudonym.

De splittet opp brukerne deres i tre grupper: fullstendig anonyme (ikke registrert Disqus-konto), pseudonymer (registrert Disqus-konto) og ekte navn (Facebook-brukere). Databasen viser at 61 % av kommentarene kommer fra de som bruker pseudonymer, 35 % kommer fra anonyme og kun 4 % kommer fra de som logger inn via Facebook-kontoen sin. Ikke bare det men pseudonymer produserte 6,5 ganger mer enn de som var helt anonyme; pseudonymer produserte 4,7 ganger mer enn Facebook-brukere.

På toppen av det, vant pseudonymene kampen om størst andel “verdifulle” kommentarer, med 61 % mot 51 % for Facebook-brukerne. Helt anonyme brukere kom verst ut av det hele når det gjaldt “verdifulle” kommentarer, med bare 34 % som ble ansett som det. Pseudonyme brukere er altså suverent best på alle måter!

Vent nå litt. Her er det en hel rekke problemer med metodikken og konklusjonene som trekkes.

Kunstige definisjoner

Til denne undersøkelsen har Disqus definert “anonyme” som de som legger igjen kommentarer uten å registrere en konto hos Disqus, som betyr at man kan bruke et nytt navn hver gang. Et “pseudonym” slik Disqus ser det, er i realiteten en person som har registrert en konto hos Disqus, som da må logge inn og bruker denne kontoen hver gang de kommenterer. Tenker man seg litt om, skjønner man at det er et veldig kunstig skille mellom disse to definisjonene.

Jeg kan f.eks. være en “anonym” bruker ifølge Disqus, men bruke samme e-postadresse/navn hver eneste gang jeg bruker Disqus, som da i realiteten er et pseudonym. Inntil Disqus og lignende systemer kom på banen var det helt vanlig å gjøre dette – jeg har gjort det selv og jeg vet fra å ha administrert en rekke blogger at mange andre også har gjort dette; mange gjør det fremdeles.

Her er det altså egentlig ikke et konkret skille mellom anonyme og pseudonyme, men et skille mellom dem som har giddet å registrere seg hos Disqus eller ikke. Med den dårlige prosenten som “anonyme” fikk mtp. kvalitet på kommentarer, kan man slå fast at “pseudonyme” egentlig havnet verre enn de med ekte navn når man fjerner det kunstige skillet mellom anonyme og pseudonyme.

Kontroll for “ekte” navn?

Apropos kunstige skiller, hvorfor anser Disqus en Facebook-bruker som “ekte” men ikke en Twitter-bruker? En stor andel av Twitter-brukere seiler under ekte navn, ikke like stor andel som Facebook, men likevel. Man kan si det samme for OpenID, Google, Yahoo og Disqus-kontoene – det finnes uante andeler av disse som også bruker sitt ekte navn. Det betyr at ikke bare er nesten alle de “anonyme” brukerne til Disqus egentlig “pseudonyme”, men en del av de “pseudonyme” er egentlig “ekte”. For Disqus sin del er det jo ganske vanskelig å automatisere prosessen med å finne ut hvor stor andel av andre kontoer enn Facebook bruker ekte navn, men tallet er vesentlig over null.

Jeg bruker utelukkende Twitter-kontoen min gjennom Disqus, hvor jeg bruker fullt navn; hos Disqus anses jeg dermed som en “pseudonym” bruker.

Dette viser hvor lettvint funnene til Disqus egentlig er.

Brukerpåvirkning

Når Disqus slår fast at pseudonyme bidrar med aller flest kommentarer, er det en banal sak å påpeke. Mennesker, som strøm og vann og mye annet her i verden, søker oftest veien som har minst motstand. Gir du en bruker valget mellom å måtte registrere seg eller kjøre på uten, velger de som oftest sistnevnte. Å koble opp mot sin Facebook-konto kan være det enkleste hvis man allerede er logget inn – men det sitter fremdeles langt inne for mange å stå fram under eget navn.

Poenget er at man ikke kan sammenligne de forskjellige brukergruppene opp mot hverandre mtp. mengde kommentarer, fordi alternativene ikke stiller likt ovenfor brukeren. Det er flere ulemper med å stå fram med ekte navn enn å ikke gjøre det, og det er enda mindre ulemper med å ikke registere seg og forbli “anonym”. Så, konklusjonen bør heller være “flest brukere velger å være ‘pseudonyme’” ikke “pseudonyme bidrar mest”. Men det kunne man jo nesten tippet på forhånd.

Nesten? Ja, for det er enda en ting som spiller inn her, som Disqus aldri nevner. Eieren av et nettsted som bruker Disqus har nemlig muligheten til å slå av “anonyme” kommentarer, dvs. at du kan tvinges til å enten registrere en Disqus-konto, eller i tillegg til det også verifisere e-postadressen din hos Disqus før du får kommentert.

Dessverre har ikke Disqus lagt ut et veldig viktig tall i denne sammenhengen: hvor mange Disqus-forvaltere tillater “anonyme” kommentarer? Ut fra min erfaring, kan jeg erindre at fordelingen minner mistenkelig mye på 2:1 fordelingen vi så mellom mengden kommentarer lagt igjen av h.h.v. “pseudonyme” og “anonyme”.

Flertallet som benytter Disqus på nettstedet sitt tillater trolig ikke “anonyme” kommentarer i det hele tatt, som påvirker tallene Disqus har lagt frem kolossalt.

Dette slår feil den andre veien også; man har nemlig ikke mulighet til å kreve Facebook-innlogging eller “ekte navn”, men man har mulighet til å kreve en registrert “pseudonym” konto hos Disqus. Når man legger det sammen med faktum at Facebook er bare en av 6 valg (7 hvis “anonyme” er tillatt) man får når man skal logge seg inn, skjønner man fort hvorfor grafen til Disqus ser ut som den gjør.

Kvalitativ kvantitet

Hva gjør en kommentar “verdifull” ifølge Disqus? De rangerer dette v.h.a. to positive faktorer:

1. Antall ganger en kommentar er “likt”
2. Antall responser en kommentar har fått

Faktorer som gir en kommentar negativ verdi:

1. Antall ganger kommentaren har blitt “flagget”
2. Om kommentaren er merket som søppel (av moderator)
3. Om kommentaren har blitt slettet (av moderator)

Her er det en hel rekke problematiske sider ved vurderingen; den røde tråden er at disse er veldig subjektive og er tatt helt ut av sin sammenheng. To av de tre negative faktorene bestemmes av moderator – ikke de andre leserne.

Flokkmentalitet

Mennesker opptrer ofte som flokkdyr, vi hører om media som jager i flokk, tenåringer som gjør som alle andre p.g.a. gruppepress og andre fenomen som gjør at mennesker hiver seg med hva alle andre gjør. Alle har hørt ordtaket om man har tenkt til å hive seg utfor en bro dersom alle andre gjør det; på nett er det ingen risiko, så alle “hiver seg utfor” uten å egentlig tenke seg om eller bry seg.

Alle som har deltatt i en hvilken som helst debattråd på en norsk nettavis vet følgende: at en kommentar blir likt av mange betyr absolutt ingenting om dens objektive verdi. En sarkastisk kommentar som ikke bidrar noe til debatten blir ofte likt (I plead guilty!), morsomme korte kommentarer som ikke har noe med saken å gjøre er også en gjenganger, for å ikke nevne rett og slett rasistiske kommentarer som kan bli likt av ganske mange før de blir fjernet.

Lengre kommentarer gidder de fleste ikke å lese gjennom, selv om de ofte er de mest informative og objektivt mest verdifulle. Det motsatte kan også gjelde: lange konspirasjonsteorikommentarer som gjerne er limt inn flere steder i tråden, som får mange “likes” fra likesinnede. Hvis noen har lagt merke til Ron Paul-tilhengere nå i den siste tiden, så vet dere hva jeg snakker om – svært intense grupper med brukere som dyrker hverandre frem, av og til på en koordinert måte.

Jeg kan finne på utallige andre eksempler, men hovedpoenget er at mange av de mest “likte” kommentarene er ofte også de mest avskyelige, grumsete og meningsløse som finnes. Disse anser altså Disqus som “verdifulle” fordi de har valgt å vurdere dem på en lettvint måte.

NIMBY

Moderatoren av en kommentartråd spiller også inn i hva som til slutt vil anses som en “verdifull” kommentar. Et meget godt eksempel, spesielt nå mens USA girer opp til valgkamp, er politiske nettsteder. Dersom en person med sympatier for A-partiet går inn på bloggen til en som støtter B-partiet, skjer ofte en av følgende:

1. A-personen legger igjen en provoserende/stygg kommentar, som får mange sinte responser; også kjent som “trolling”
2. A-personen legger igjen en velreflektert, saklig og svært effektiv kommentar; moderator sletter den fordi den knuser deres argumenter
3. A-personen prøver å engasjere de andre i debatt, men identifiseres fort som “fienden” og får kommentaren sin flagget ihjel

I alle disse tilfeller, vil Disqus vurdere kommentarene på helt motsatte måte enn det som virker rettferdig; første kommentar får mange responser og får poeng for dette (til tross for at kanskje også blir flagget en del); andre kommentar vil ende opp stemplet “negativ” hos Disqus fordi den ble slettet; siste kommentareksempel vil også anses av Disqus som en “negativ” kommentar, til tross for at den er det motsatte.

Som Matt Gemmell kommenterer (i et innlegg som tar opp mange av de samme innvendingene jeg tar opp her):

it falls foul of the implicit fallacy that the blog owner is just, abhors censorship, practises a staunchly scientific attitude towards pushback and correction, and is a better arbiter of quality than the writer of a given comment

Disqus tar for gitt at moderatoren av en Disqus-installasjon er saklig, rettferdig og opptrer nøytralt ovenfor alle som legger igjen en kommentar. Slik er det ikke ute på det ekte Internett.

Bedre, ekte forskning trengs

Resultatene og konklusjonene til Disqus er langt ifra vitenskapelige, og det er derfor dumt hvis man sprer denne informasjonen som om den er det. Denne undersøkelsen, hvis man kan kalle den det, når ikke noe i nærheten av minstekravene for å anses som vitenskapelig eller særlig nyttig. Dette vedgår Disqus selv – i blogginnlegget sitt om dataene, ikke i bildet som spres på nettet:

This isn’t an exact science and our methodologies aren’t lab-quality.

Det er dette man kaller en “understatement”! I bunn og grunn har Disqus kun funnet ut en objektiv ting fra alle millionene av kommentarene sine: gir du folk valget mellom å benytte sitt ekte navn eller et pseudonym, bruker de oftest det sistnevnte. Men ikke engang dette kan de slå fast – de har ikke mulighet til å kontrollere hvor mange av “pseudonymene” egentlig er nettopp det.

En datamaskin skjønner ikke forskjellen på Charlie Brown og George Gooding. Hvem vet, kanskje George Gooding ikke er mitt ekte navn heller?

Her er det åpenbart mer som skal til før pseudonym-forkjemperne tar en seiersrunde.